Høns trenger i utgangspunktet ingen hjelp til vask eller stell. Dette klarer de helt fint selv, men det må være tilrettelagt. Utøy, parasitter og stell av høns bør du vite om før du skaffer deg høns.
Daglig stell av fjærdrakt er rutine for høns. De ivaretar fjærdrakten sin ved å rense den i et sandbad etterfulgt av en grundig fjærpuss. Dette holder parasitter og utøy unna, og vedlikeholder fjærdrakten. Når de pusser fjærene bruker de fett fra en kjertel som kalles gompen som de smører fjærene inn med. Gompen er en liten uthevelse som sitter rett over festet til halefjærene. De bruker nebbet til å fordele fettet jevnt over fjærene. I tillegg til vedlikehold vil fettet gjøre at fjærdrakten beholder sin fine glans og hindrer vann i å feste seg til fjærene. Utøy hos høns du bør kjenne til er midd, lus og lopper. Det forekommer også at høns får flått. De kan gjerne feste seg til kam eller hakelapper, og kan enkelt fjernes.
Hønselus er noe de fleste vil oppleve i løpet av sin tid som hønseeier. Det er lyse små kryp som måler 1-6 mm i lengde og lever av å suge blod. Hønselus beveger seg over hele kroppen til hønsene, men er oftest å oppdage rundt kloakkåpningen, under vingene eller i nakken. De beveger seg fort og kan være vanskelige å få øye på. Hvis du skal gå grundig til verks for å sjekke om dyrene har lus kan du legge en høne på ryggen i fanget ditt med hodet vendt mot deg. Løft forsiktig på fjærene rundt kloakkåpningen. Det er her de trives best og man kan ofte oppdage de små hvite eggene deres som legges i store grupper. De kan gjenkjennes som store hvite klumper som er festet på fjærene tett inntil huden. Hønselus smitter fra dyr til dyr og hvis du har hane vil han spre dette til alle hønene han parrer seg med. Det er ulike midler på markedet som kan hjelpe til å holde hønsehus i sjakk. Det enkleste er å la hønene alltid ha tilgang til et skikkelig sandbad. Det består av tørr sand og jord, og man kan spe på med litt kiselgur for å drepe lusenes egg. Kiselgur er et fint pulver laget av skallene til kiselalger og ser ut som tørr leire. Under mikroskop vil man se at det ser ut som fint glasskår. Dette pulveret tørker ut lus og egg de vil etterhvert dø ut.
En annen parasitt som kan dukke opp i hønsehuset er rød hønsemidd, også kjent som rød hønselus (Dermanyssus gallinae). De gjenkjennes ofte ved å være røde når de nylig har sugd blod og måler ca 1 mm. Denne midden er vanskeligere å oppdage enn hønselus ettersom de ikke befinner seg på dyret. De gjemmer seg i små sprekker eller under redemateriell i hønsehuset og kryper frem når de kjenner varmen fra dyret. De kan også suge blod fra mennesker, noe som gir en forferdelig kløe, men de kan ikke reprodusere seg med menneskeblod. Denne midden er vanskelig å bli kvitt og den overlever lenge uten å suge blod. Hønsehuset må saneres og ofte involverer det kjemikalier. Man kan også drepe midden ved overoppheting av hønsehuset til gradestokken viser over 60 C.
Fjærmidd (Megninia spp.) kan også leve i hønsenes fjærdrakt. Du kan se etter små mangler i fjærdrakten for å oppdage denne midden. Hvis du ser nøye på en fjær som er angrepet ser det ut som det er et hakk i den. At den mangler en kant her eller der. Det er midden som har spist av fjæren. Om man oppdager fjærmidd kan det behandles ved å vaske ned hønsehuset og behandle dyrene.
Hønselopper / fuglelopper (Ceratophyllus gallinae) er også ubudne gjester i hønsehuset og er svært plagsomme for både mennesker og dyr. Fuglelopper er brunsvarte, noe sammentrykt i sidene, og blir 2-3 mm lange. De er gode hoppere og kan hoppe inntil 30 cm. De opptrer gjerne på våren når de klekker fra eggene som har ligget i redemateriell over vinteren, og venter til en fugl titter inn. De kan gjerne finnes i omgivelsene der fugleredet er, og de kan kravle langs husvegger eller på trestammer. Hvis du blir bitt av en hønseloppe vil det ofte være to eller fler stikk etter hverandre på størrelse med myggstikk, og de biter gjerne rundt anklene eller rundt midjen. Fuglelopper kan ikke formere seg på menneskeblod. Hønselopper kommer som regel fra ville fugler og fuglereir i nærheten av hønsehuset så det er viktig at man sjekker og fjerner reder under takstein, tømmer og rengjør fuglekasser i nærheten og sørger for at ville fugler ikke etablerer seg i nærheten av hønsehuset.
Nebb og negler vokser konstant hos høns og det er viktig at dyrene har mulighet for å slipe de ned. Dette gjør de ved naturlig adferd som å grafse rundt i jorden og hakke rundt etter mat. Om nebbet vokser for langt ut vil dyret få problemer med å spise, og hvis neglene blir for lange vil det bli vanskelig for dyret å gå normalt. Dette er svært plagsomt for dyrene og må forhindres. Om du oppdager dyr som har for lange nebb eller negler kan de slipes ned med en neglfil. Ikke klipp med saks ettersom det kan være vanskelig å justere om du klipper for langt inn.
Kam og hakelapper skal til enhver tid ha en klar rød farge. Om kammen blir lys eller mister rødfarge kan det være tegn på sykdom, utøy, eller underernæring. Om vinteren er det viktig å se til at ikke den blir mørk i kantene eller går over i blåtoner. Det kan være tegn på at dyrene er for kalde eller at de har fått frostskader.
Bena til høns kan ha ulik farge alt etter hvilken rase det er, men det som er felles for alle høns er at de har skjell som vokser nedover bena. Det viktigste tiltaket for friske hønseben er å sjekke for kalkbeinsmidd (Cnemidocoptes mutans). Kalbeinsmidden er en parasitt som trives under skjellaget på hønsenes ben. De er ikke enkle å få øye på, men gjenkjennes etterhvert ved at bena kan får et grått eller hvitt lag, og at skjellene begynner å stå utover. Dette er veldig plagsomt for dyrene og de vil klø mye og kan få problemer med å gå om behandling ikke blir gitt. Heldigvis er det enkelt å behandle, og kan behandles ved midler man får hos dyrlegen eller noe man har hjemme. Noen kjente kjerringråd er å smøre bena inn med olivenolje, vaselin eller annet fett daglig til skjellene har lagt seg ned igjen. Fortsett å smøre med jevne mellomrom for å forhindre at midden kommer tilbake igjen.